«Skaff dere lydige barn. Ikke la dem være ute og ake kjelke på julaften. De må sitte inne og øve på tall og bokstaver slik at de blir flinke til å regne og skrive. Barna må lære å bruke nål og tråd for å bli flinke til å sy. Dessuten må alle barn tygge kvae, …
Dette syntes foreldrene hørtes så bra ut at de slapp Stallo fri. Stallo ristet seg litt før han med skarp stemme sa:
Stallo ble vettskremt, han begynte å gråte og be for sitt liv: «Slipp meg løs, og jeg vil fortelle hva dere må gjøre for at barna deres ikke blir tatt av stalloer i fremtiden.»
«Endelig har vi klart å fange deg, Stallo. Dette er slutten for deg, og du kan selv få bestemme hvordan det skal skje. Vil du henges, druknes, eller skytes?»
Foreldrene og resten av slektningene som bodde i huset, kastet seg over Stallo og bandt han. Så sa de:
Da åpnet Stallo døra til stua, slengte gutten på gulvet og sa til foreldrene: «Her er gutten deres. Jeg har ikke gjort han noe vondt, verken drept han, eller spist han.»
«Nei, Stallo, jeg vil ikke, jeg vil ikke!» Stallo hysjet på ham og ba han være stille, men gutten bare fortsatte.
Stallo åpnet døra og bar gutten inn i gangen. Med det samme de kom inn i gangen, tok gutten til å rope:
«Far min er » begynte gutten, uten å åpne døra.
Stallo måtte bære gutten fram til huset hvor han bodde. Han ville ha gutten til å gå stille og rolig inn, men det ville ikke gutten.
«Nei, jeg vil ikke,” svarte gutten. Han begynte å mumle: ”Far min er……»
«Nå kan du vel gå resten av veien selv,» sa Stallo.
«Nei, jeg vet ikke veien hjem,» svarte gutten, selv om det var løgn. Stallo måtte bare springe videre med gutten på ryggen. Over stokk og stein bar det, helt til de kom til bunnen av dalen.
Snart nærmet de seg guttens hjem. «Herfra kan du gå selv,» sa Stallo.
Stallo orket ikke å høre mer, men slengte sekken på ryggen igjen og sprang videre.
«Far min er en fryktet trollmann, mor mi er en fryktet heks……»
Stallo var ikke sen å ta gutten, putte han i sekken og løpe bort fra huset så fort han orket. Han løp helt til han måtte ta en pause. Da hørte han fra sekken:
«Forsvinn med denne trollgutten. Før ham dit du tok ham!»
Det siste ropte han så høyt at håret til Luhtat sto rett opp. Nå ble Stallo redd og begynte å skjelve. Luhtat var helt skrekkslagen, hun trampet med føttene, og skrek til mannen sin:
«Far min er en fryktet trollmann, mor mi er en fryktet heks, hele familien er av trollfolket, men størst av alle, det er jeg.»
Da Stallo og Luhtat kom tilbake, tok de fram noen store kniver som de begynte å slipe. Gutten ble ikke redd, men hentet fram sin egen kniv og begynte å slipe den så hardt at den slo gnister. Mens han slipte, mumlet han, først lavt, så høyere og høyere:
Etter en stund kom han tilbake med det samme spiddet. Han lot som det var et nytt spidd og ga det til Stallo. De to trollene syntes at dette var enda verre og bestemte seg for selv å finne noe passende. Stallo visste at han kunne finne emner til spidd i skogen bak de fire …
Stallo syntes spiddet var dårlig. Han ga det videre til Luhtat for å høre hennes mening. Hun ville heller ikke ha det. Gutten ble bedt om å lage et nytt og mye bedre.
Så sendte han gutten ut i skogen for å lage spiddet han skulle grilles på. Gutten gjorde som Stallo sa, og kom tilbake med et spidd han hadde smidd.
«Hm! Ganske fett kjøtt. La oss grille ham på spidd.»
Stallo kom ned fra taket, men forsto ikke hvorfor barna var blitt til stein. Da han fikk øye på gutten, grep han tak ham og sa:
Gutten som datt i gryta, hoppet ut med kniven i handa og satte seg til å vente for å se hva som nå kom til å skje.
«Slutt å kaste ned stein. Alt kjøttet er borte, kun en liten guttunge er igjen, og han blir vel borte han også!»
Han ventet litt, og så ristet han sekken en gang til. Nå falt gutten ned. Luhtat ropte igjen til mannen sin:
«Ta en større gryte da, ta den store kobbergryta!»
Stallo hørte ikke hva kona ropte. Han trodde hun sa at gryta var full, så han svarte henne:
Luhtat ropte sint: «Du dumme mann, du har ødelagt hele middagen! Hvor er kjøttet? Hvor er barna? Det er bare stein her og ingenting annet!».
Stallo åpnet sekken, ristet den, steinene falt ut og ned i skorsteinen og rett i gryta med stor kraft. Kroken som gryta hang i, ble ødelagt, og gryta datt i grua, så aske, ild og røyk sto til alle kanter.
Luhtat hentet ei gryte som hun fylte med vann. Deretter hengte hun gryta opp i en krok over grua og ba han kaste ned kjøttet.
«Sett ei stor gryte med vann på grua. Jeg har mye kjøtt som skal kokes!» ropte Stallo.
Jo, hun var da det.
«Luhtat! er du hjemme?»
Da han kom hjem, klatret han opp på taket. Han kikket ned i skorsteinen og ropte til Luhtat, kona si:
Det var med nød og neppe han klarte å komme seg hjem med den tunge børa.
«Å, så tunge dere er. Men dere er jo mange barn i sekken!».
Stallo slengte sekken på skulderen og gikk videre. Han hadde ikke gått lenge før han begynte å jamre seg:
«Jada», svarte gutten.
Stallo kom uthvilt tilbake og spurte: «Er dere fremdeles der?»
Gutten som hadde skåret opp sekken, ba alle om å hente stein som de la inni sekken. Da sekken var nesten full, hoppet han selv oppi den. De andre sydde igjen hullet og løp hjem. Nå var gutten alene i sekken.
Gutten tok sysakene, og skar hull i sekken med kniven sin. Alle barna falt ned på bakken med et dunk.
Og det var det. Ei av jentene hadde både nål og tråd i en liten skinnpose hun bar i lomma.
Da var det en av de yngste guttene som spurte: «Det er vel ikke noen av dere som har sysaker med dere?»
«Stallo vil spise oss!» hvisket en annen tilbake.
”Hva kommer til å skje med oss?” sa en av de.
Tiden gikk. Stallo var dradd sin vei, og barna lå i sekken som hang på greina. Alle barna var redde, og de minste gråt.
Han hengte sekken sin på ei grein og sa: ”Sov nå, barn, jeg drar til skogen bak de fire innsjøer for å hvile.” Så dro han.
Stallo knyttet igjen sekken og slengte den over skuldrene. Så la han i vei hjemover. Han gikk og gikk, men det var mange barn i sekken, og det ble tungt å bære selv for Stallo, som var stor og sterk. Til slutt ble Stallo så sliten at han måtte ta en liten hvil.
Men etter en stund kom Stallo fram med den store skinnsekken sin som han plasserte nederst i bakken. Da barna kom akende nedover, bar det rett inn i sekken.
Da barna kom nær nok, kastet han trolldom på dem og sa: «Bare fortsett å ake, barna mine. Jeg skal fange dere!» Guttene og jentene gikk opp bakken igjen og fortsatte å ake, de hadde det så gøy.
Barna ropte at de bare skulle ake en gang til. Månen lyste opp landskapet, men i skyggene like i nærheten av bakken lå Stallo og lurte.
Og ganske riktig, etter en stund sa mødrene deres: «Kjære barn, månen står allerede høyt på himmelen. Det er natt og på tide å legge seg. Husk, dere kan havne i Stallos sekk.»
I ei bygd langt, langt borte var det noen barn som lekte ute i akebakken og hadde det så fint. Det var julaften og månen var stor og fin. Men de eldste barna visste godt at man ikke skal være ute så sent på slik en dag. Julaften skulle være fredelig.
Stallo på julaften
