Arkiver: Skomakeren Dratewka

Da heksa så dette, forvandlet hun seg til en svær fugl på en-to-tre, flakset med vingene og fløy ut i verden gjennom det åpne vinduet. De så henne aldri igjen. Så holdt Dratewka og jomfruen bryllup, og levde lykkelig alle sine dager.

– Å, du snilleste! Du har frelst meg!

– Hun er den rette, ropte Dratewka, og løp bort til den siste jomfruen i rekken. Jomfruen spratt opp, rev av seg sløret og kastet seg om halsen på skomakeren.

Ikke før hadde han tenkt ferdig, så fikk han øye på en sverm av bier som fløy inn gjennom vinduet. De summet rundt omkring i rommet, og dannet til slutt en gylden krans over hodet på den siste jomfruen.

Skomakeren tenkte bedrøvet for seg selv: – Å nei, å nei, min siste time er kommet.

Heksa sa så: – Hvem jomfruen i tårnet er, du gjette må, ellers skal du hodeløs gå! Dratewka så på jomfruene lenge og vel. Hvem av dem skilte seg ut? Alle var de like, akkurat som hvite gjess på enga. Hvem av dem kunne være jomfruen i tårnet? Hvordan skulle han kjenne igjen den rette?

– Gylden nøkkel, gylden port, er det du eller jeg som flyr bort? Heksa befalte Dratewka å følge etter seg sju hundre og syttisju trappetrinn, helt til de kom fram til toppen av tårnet. Med gullnøkkelen åpnet heksa gulldøra, og de trådte inn i et kammers der ni jomfruer satt på rad. Alle var de …

Skomakeren 41 Les mer »

Heksa ble veldig forundret, men viste det ikke. Hun sa bare:

– Vær ikke bekymret, min gode venn. Vi har funnet gullnøkkelen. Dratewka takket andriken og løp av sted til heksa med nøkkelen.

Det suste i sivet, endene svømte ut på sjøen. Det boblet i vannet, fiskene dykket ned i dypet. Det gikk en lang stund, men langt om lenge fant en fisk nøkkelen. Fisken ga nøkkelen til anda, anda ga den videre til andriken, og andriken tok den med opp på land og sa:

– Vær ikke bekymret, min gode venn. Alle endene skal dykke og alle fiskene lete etter nøkkelen for deg.

– Jeg må finne gullnøkkelen som jomfruen mistet da hun badet. Finner jeg den ikke før soloppgang, vil heksa rive hodet av meg.

– Hva trenger du, min gode venn?

Dratewka gikk så bort til de to store sjøene. Han stanset opp ved demningen og lurte fælt på hvordan han skulle greie å finne nøkkelen. Hvem vet vel hvor jomfruen mistet den? Hvilken av sjøene var det hun hadde badet i? Var sjøene forferdelig dype med strie strømmer, mon tro? Mens han sto der og …

Skomakeren 34 Les mer »

– Jomfruen mistet en gullnøkkel i sjøen. Før soloppgang du finne den må, ellers skal du hodeløs gå!

Da det grydde av dag, åpnet heksa glad og fornøyd de sju dørene. Hun var klar til å rive av hodet av enda en frier. Vel inne på kammerset så heksa valmuefrøene i en haug til høyre, og sandkornene i en haug til venstre. Imens strakk skomakeren på seg etter en god natts søvn. Heksa …

Skomakeren 32 Les mer »

Brått hørte han en lyd; det var noe som summet langs veggen ved vinduet. Lyden kom nærmere og nærmere – tusener på tusener av maur, ja, så mange at det var rent uråd å telle dem, marsjerte inn gjennom jerngitteret. Dratewka spratt opp, tømte sekken med sand og valmuefrø ut på gulvet. Maurene tok til …

Skomakeren 31 Les mer »

– Så svær en sekk! Sandkorn for seg, valmuefrø for seg… Her er det arbeid for et helt år, fra vår til vår, og heksa ber meg om å gjøre det innen soloppgang! Å, stakkars deg, Dratewka, stakkars deg.

– Her har du en sekk med sand og valmuefrø. Før soloppgang du skille dem må, ellers skal du hodeløs gå! Heksa gikk ut og låste skomakeren inne på kammerset bak de sju dørene. Skomakeren satte seg ned, klødde seg i hodet og tenkte:

Heksa slapp ham inn på slottet, førte ham gjennom sju dører inn på et kammers med jerngitter foran vinduet, og sa:

– Ja, jeg vil jammen prøve! sa Dratewka.

– To oppgaver og en gåte du løse må, så skal du jomfruen få!

– Jeg vil gifte meg med jomfruen i tårnet.

– Hvem er du? Hvorfor banker du på?

Dratewka sto på sitt: – Jeg skal gå dit og prøve meg. Skomakeren gikk bort og banket på slottets port. Heksa kom ut og spurte så:

– Gjevere friere enn deg har prøvd seg: riddere, hertuger og kongssønner. Ingen av dem klarte å utføre oppgavene eller løse gåten. Heksa var ikke nådig; hun rev hodet av dem, alle som en!

Men Dratewka sa igjen: – Men kanskje jeg skal forsøke likevel.

– Ikke vær så dristig, din dumrian! Har du ikke livet kjært? Enhver som prøver uten å lykkes, vil miste hodet.

– Kanskje jeg skal forsøke, sa Dratewka.

– Men gifte seg med henne får bare den som klarer å utføre to oppgaver og løse en gåte.

Utenfor slottet sto folk og pratet: – Å, bare noen kunne gifte seg med jomfruen i tårnet, da ville hun bli satt fri.

Dratewka vandret langt og lenger enn langt, helt til han kom til et land langt borte. I dette landet lå det et slott, og på dette slottet var det et tårn. I tårnet satt en jomfru innelåst, holdt fanget av ei heks.

Dratewka smilte og tenkte for seg selv: – Hvordan vil jeg kunne ha nytte av dere? Skolæret kan dere ikke sy for meg, en hæl kan dere ikke spikre. Men han bukket pent og gikk videre.

-Takk, du gode mann, for at du ikke tok livet av oss, men gjorde oss mette. Er du noen gang i nød, vil vi komme og hjelpe deg.

Og så tok skomakeren til å kaste brødsmuler i vannet. Endene svømte fram fra sivet, spiste opp hver brødsmule, og undret seg over denne ukjente, gode smaken. Den eldste andriken, med den vakreste blåfargen på vingene, sa:

– Vær ikke redde, små ender. Jeg vil ikke skade dere, jeg vil bare glede meg over hvor vakre dere er. Jeg vil ikke drepe dere, jeg vil bare mate dere med brød!

Det gikk både vinter og vår. Dratewka vandret langsmed en lang demning mellom to store innsjøer hvor det svømte villender. Da villendene så Dratewka, tok de til å kvekke høyt og gjemme seg i sivet. De visste nemlig at det var jegere der omkring som pleide å luske langs demningen, sikte på endene, og skyte …

Skomakeren 11 Les mer »

Igjen smilte Dratewka, bukket og gikk videre.

-Takk, min gode mann. Er du noen gang i nød, vil jeg komme og hjelpe deg.

Da dronningbien så dette, viste hun seg i huleåpningen og sa:

Det gikk både vinter og vår. En dag var Dratewka igjen ute på vandring gjennom grønne og fagre skoger, og igjen så han at noen hadde gjort stor skade i skogen. I ei hul, gammel furu så han et ødelagt biebol. Plater av honningvoks lå spredt rundt omkring på bakken, og honningen rant ned fra …

Skomakeren 7 Les mer »

Skomakeren smilte. Hva kunne disse ynkelige maurene hjelpe ham med? Han bukket og gikk videre.

– Takk, min gode mann. Er du noen gang i nød, vil vi komme og hjelpe deg.

Da maurdronningen så dette, stilte hun seg opp på toppen av maurtua og sa:

En dag vandret Dratewka gjennom en svær skog. Rett som det var så han ei ødelagt maurtue under et grantre. Den måtte ha blitt ødelagt forrige vår, da bjørnen fornøyd hadde forsynt seg med maureggene. De stakkars maurene løp flittig fram og tilbake, bar på et og et sandkorn, ei og ei barnål og bygget …

Skomakeren 3 Les mer »

Det var en gang en ung skomaker som het Dratewka. Han var veldig fattig, ja, så fattig at han bare eide det han sto og gikk i: filler på kroppen, utgåtte sko på føttene og ei taske med en brødskalk i. På sin vandring fra landsby til landsby lappet han gamle sko overalt hvor han …

Skomakeren 2 Les mer »

Skomakeren Dratewka