En dag vandret Dratewka gjennom en svær skog. Rett som det var så han ei ødelagt maurtue under et grantre. Den måtte ha blitt ødelagt forrige vår, da bjørnen fornøyd hadde forsynt seg med maureggene. De stakkars maurene løp flittig fram og tilbake, bar på et og et sandkorn, ei og ei barnål og bygget opp maurtua på nytt. Dratewka forbarmet seg over maurene. Han tok av seg lua, og med den samlet han sammen restene av maurtua så godt han kunne.